En ny dag og naturligvis enda et patetisk forsøk på nytale fra justisministeren. Pluss en interessant invitt.
[Another .no politics post, I'll be back with international-style geekery soonish]
Les gjerne Knut Storbergets magnum opus Vi styrker personvernet nå, og husk på å lagre det, slik at det bevares for ettertiden.
Når vi pålegger operatører som Telenor, Netcom og andre å lagre trafikkdata, så styrker dette personvernet, sies det.
Trafikkdata handler i praksis om hvem du snakker med. For de av oss som går rundt med mobiltelefon hele tiden, vil trafikkdataene også vise hvor vi har oppholdt oss på et gitt tidspunkt. Vanligvis ikke med samme nøyaktighet som GPS-sporingen i mobiltelefonen, men nøyaktig nok til at posisjonsdata fra telenettet allerede har vært brukt som bevis i straffesaker.
I dag logger og lagrer teleoperatører og internett-tilbydere de dataene som er interessante for faktureringsformål eller som gir saklig grunnlag for teknisk drift, vedlikehold og planlegging. Og i alle sammenhenger jeg er involvert, så kaller vi dette for nettopp overvåking. Datamaskiner er nemlig uhyre godt egnet til å ta unna arbeid som mennesker ville blitt anstrengt av å utføre. Og i sammenhenger som å sørge for at kunder blir fakturert for rett mengde trafikk, se utvikling over tid i for eksempel overført volum, teknisk diagnosearbeid på utstyr (for eksempel for å se hvordan det oppfører seg under stor last) og planlegging av endringer er slik overvåking faktisk både nødvendig og nyttig.
Men når fakturaene er betalt og analysene sluttført, er det ingen saklig grunn til å beholde dataene, og de blir slettet. Summer i regnskap og samleverdier for teknisk tilstand er alt vi trenger. Rådata overlates ikke til uvedkommende.
Men justisministeren liker altså ikke at vi kaller dette for overvåking, og jeg er glad vi får denne invitten til å være behjelpelige med å finne et mer presist uttrykk. Mitt forslag er, i all beskjedenhet:
brev- og besøkskontroll for hele folket
Dette er betydelig mer presist enn det noe ulne "overvåking", og vi oppnår samtidig å ta livet av forestillingen om at "Internett" er noe som eksisterer separat fra samfunnet. Det har nemlig aldri vært slik at datamaskiner og kommunikasjonen mellom datamaskinbrukere var noe som eksisterte utenfor samfunnet eller utenfor lovene vi må forholde oss til. I Norge har en helt dominerende del av befolkningen nettopp Internett som hovedkanal for kontakt med slekt, venner, kolleger og de fleste samfunnsfunksjoner.
Når alle våre trafikkdata blir registert og sammenholdt, blir vi i praksis utsatt for en grad av kontroll som ikke skiller seg vesentlig fra det vi ilegger vareteksfanger -- altså personer som holdes i forvaring på grunn av klar mistanke om straffbare forhold -- som skjerpende tiltak når det er fare for bevisforspillelse under etterforskning.
Jeg vil oppfordre justisministeren og andre debattanter til å ta fatt i dette terminologiskiftet. Først når vi diskuterer datalagringsdirektivet som innføring av elektronisk brev- og besøkskontroll har vi tatt steget over i en edruelig debatt med virkelighetsbasert terminologi.
Så får vi heller komme tilbake til de klart uttrykte ambisjonene om å lagre innholdet i kommunikasjonen senere, om historien faktisk gjentar seg som en tragedie.
Oppdatering 1: Petter Reinholdtsen minte meg på et interessant datapunkt: I Danmark, der EUs datalagringsdirektiv allerede er innbakt i lovverket, blir det lagret gjennomsnittlig mer enn åtti tusen dataelementer per danske per år som følge av datalagringsdirektivet. En opplysende artikkel finnes i norske Digi.no: Lagrer 82 000 DLD-poster per danske i år. Vel verd å lese for interesserte.